Når jeg skriver "sier" jeg det jeg skal skrive inni hodet. Inni hodet legger jeg på endel ellementer som man bruker når men snakker, men som ikke kommer frem når man skriver. Slik er det også når jeg leser noe. Jeg legger på ellementer fra dagligtalen slik at teksten blir levende, den får en stemme. Denne stemmen kan noen ganger være litt missledende i og med at jeg ikke hver hva den som skrev teksten tenkte. Det vil si at jeg kan lese det som om man er irritert eller veldig glad. dette gjør jeg utifra mitt eget humør, men også andre faktorer som f. eks. hvilket forholdt jeg har til personen som skriver. Dette fører til at jeg synes det er vanskelig å lese en mening ut i fra en tekst. Jeg opplever det litt lettere dersom det er "smilefjes" med fordi det gir en liten pekepinn.
Nå har det seg slik at jeg vet jeg er sær og unik og slikt, men så stor forskjel er det ikke på meg og andre (kan hende du er uenig) så jeg velger å tro at det ikke er slik bare for meg. Jeg vil derfor påstå at det er vanskelig å oppnå "den klare tanke" (evnen til å formidle akuratt det man tenker slik at alle oppfatter det slik som intensjonen din var) når man skriver.
Er det noen som har noen tanker om dette? Enig/Uenig? Var det klart nok?
