Gruble-tanker

Her er 10 spørsmål som det går an å filosofere eller reflektere over. Med første øyekast vil noen av dem kanskje virke lette å svare på, men prøv og problematiser dem. Prøv å gå ut av vante tankemønster. Utfordr deg selv til å tenke med enn «slik er det bare». Still spørsmål ved svarene du kommer opp med: Hvorfor, hvordan, men dersom jeg tar bort det, blir svaret da det samme?

For dem som ønsker å prøve seg på et par av dem, gjør det grundig og ikke gi opp med en gang! Er det vanskelig å utfordre seg selv kan du jo finne deg en sparringpartner?

Lykke til og god tenking!

•      Går det an å tenke en tanke ingen har tenkt før?

è I så fall er det noen mengdeforskjell mellom allerede tenkte tanker og «utenkte tanker»?

è Dersom dette er tilfellet hvilken av sortene er det flest av og hvorfor?

è Dersom du isolerer eller trekker ut noen emner eller områder forandrer det da svaret?

•     Finnes det noen argumenter som ikke kan slås?

è Hvorfor, hvorfor ikke?

•     Finnes det noe i naturen som naturlig er sirkelrundt?

è Hva er naturlig?

è Hvem eller hva bestemmer om noe er naturlig?

•     Hvor lenge er «snart»

è Hvem bestemmer dette?

è Er det alltid like lenge? Hvis ikke hva er det som avgjør hvor lenge det er?

•      Hva vil det si å være vis?

   èGår det an å være vis når man selv mener man er det?

•      Er det å være vis og det å være klok det samme?

è Hvorfor, hvorfor ikke?        Hva er det som avgjør om noe er rett eller galt?

è Er det noen ting som alltid vil være rett eller galt?

•     Finnes det onde mennesker i verden?

è Kan man bli født ond eller god?

•      Er det mulig å ikke tenke?

è Hva er en tanke?

è Har tanken er form, farge, lukt, smak?

En herlig morgentur

Etter en rask gange i 15-20 min er jeg fremme på min nøye utvalgte plass. Det småregner og måkeskrik og fuglesang blandes til en herlig morgensang. Sjøen duver mot moloen jeg sitter på og skuer ut over fjorden. I det fjerne ser jeg blinkende lys som skal fortelle sjøfarerne om fare. Ser jeg opp mot himmelen er den ganske grå og trist, men jeg har troen på at jeg kommer til å få se noe. Og selv om jeg ikke får sett det jeg kom for å se er det ingen nedtur, fordi jeg får en god mulighet til å reflektere over livet og dets innhold.

Ser jeg rundt meg er det ikke noen tegn til våkne mennesker og den eneste lyden som røper at havnen og bygningene bak meg ikke er forlatt er den fjerne duringen fra en motor. 

Tankene flyter rundt i hodet, og når jeg prøver å gripe etter dem siver de ut mellom fingrene mine. De minner meg om bølgene jeg ser ute på sjøen. De vet ikke hvor de kommer fra eller hvor de kommer til å ende opp, men likevel vugger de avgårde uten hast.

Jeg kjenner forventningene stige etter som tiden nærmer seg soloppgang. Den er annonsert til å ankomme 04.41 og jeg er veldig spent på om jeg kommer til å få se den, fordi skyene ikke riktig vil slippe taket.

Klokken er slagen. Det magiske tidspunktet er her, men jeg kan ikke se andre tegn til solen enn at himmelen blir mer og mer lysegrå. Likevel gir jeg ikke opp enda.

04.48 og fremdeles ingen tegn til solen selv om det stadig blir lysere og lysere. Flere og flere fugler våkner, de vet det er morgen. Sauene og kyrene som bor over sundet våkner, for også de vet det er morgen. Til og med fisken begynner å hoppe etter frokosten sin.

Det er et rart fenomen. At solen ikke er synlig, men like vel blir det lysere og lysere som om det er noen som skrur på en dimmer, men som ikke riktig er stø på hånden. Og når det kommer til et visst punkt vet dyrene at det er morgen.

Fremdeles er det ikke tegn til den kjærkomne solen, men den trøstesløse menneskeskapte bakgrunnsstøyen våkner mer og mer til liv og skaper forstyrrelser i den vakre morgensangen.  

Mens jeg merker tidevannet klatre høyere og høyere oppover moloen gjør jeg meg klar til å fortsette morgenturen. Denne gang i et roligere tempo for å riktig nyte den nye dagen som sakte, men sikkert åpenbarer seg. 

Rasjonalisering av følelser

Hvorfor er det slik at rasjonalisering ikke alltid kan vinne over følelser som mistanke og frykt?

Noen ganger når man føler frykt kan man tenke rasjonelt og på den måten klare å bli kvitt frykten eller iallfall dempe den. Det samme opplever jeg at gjelder mistanke, men det er ikke slik at man alltid klarer det. Hverken for frykt eller mistanke. Så hva er grunnen til dette? Uavhengig om det er frykt eller mistanke som disse sammenligningene skjer innenfor kan mengden eller snarere styrken på følelsen være lik, men i det ene tilfellet klarer man å rasjonalisere frykten eller mistanken, men i det andre tilfellet ikke. Dette betyr at det må være en annen faktor som spiller inn, men hvilken kan det være? Er det rasjonaliseringsargumentene som spiller inn? At man i noen tilfeller klarer å komme opp med bedre argumenter til det man mistenker eller frykter? Det er for meg det som lyder mest riktig av de alternativene jeg har kommet opp med.

Grunnen til dette er at et rasjonaliseringsargument spiller på fornuften. Det man innerst inne opplever er riktig, men som man på grunn av frykten eller mistanken mister kontakten med. Derfor trenger man å argumentere med seg selv eller at noen andre hjelper en til å finne de argumentene som veier tyngre enn følelsen av frykt eller mistanke. Men hva gjør man så i de tilfellene der man ikke har noen klar oppfatning av hva man mener er riktig? Hva er det som vinner da? Den rasjonelle tanken, fornuften, eller følelsene?

Dette er noe jeg ikke helt klarer å snu hjernecellene rundt så det får jeg reflektere litt mer over før jeg kommer med noen tanker om det.

Kan man virkelig bli den man vil når man blir stor?

Når man er liten har man gjerne den oppfatningen om at man kan bli den man vil når man bare blir stor. Mitt spørsmål er da: Kan man virkelig det?

Man får jo titt og ofte høre at man må være seg selv, men det blir også stilt krav til at man skal forandre seg til den samfunnet eller andre ønsker at man skal være. Så hva skal man høre på? Skal man være seg selv eller skal man bli slik andre ønsker? Hvor mye kan man forandre med ens person og allikevel være seg selv? Er det å være seg selv når man er den man ønsker å være eller når man er den man ønsker å forbedre. Hva er det som bestemmer om man er seg selv? Måles det ut ifra hvor fornøyd man er med seg selv eller måles det ut i fra det stikk motsatte at man må være misfornøyd med seg selv for å være seg selv?

Dersom det er slik at man ikke skal forandre seg til den man vil være, men forbli slik man er gjøre slik at man ikke kommer fremover med livet? At man har lyst til å tilegne seg noen egenskaper, men med bakgrunn i at man ikke kan være seg selv dersom man forandre seg, så kan man ikke gjøre det likevel fordi man i større grad ønsker å være seg selv?

Jeg stiller mitt første spørsmål igjen: Kan man virkelig bli den man vil når man blir stor?

Jeg tror svaret ligger i definisjonen av hva det vil si å være seg selv...uten at jeg vet hva den definisjonen går ut på....

Stirrå

Ok, på oppfordring fra min kjære storebror, Konrad.........

Hva er stirrå? Hvordan får man stirrå? Hva er det som utløser stirrå? Kan man komme seg inn i stirrå med vilje? Er det forskjellige former for stirrå? Hva skjer inni hodet når man har stirrå? Kan alle få stirrå? Hvor lenge går det an å ha stirrå? Hvor lenge har man i gjennomsnitt stirrå når man først har det? Hvorfor får man stirrå?

 Jeg er spent på svar på dette for jeg har svært få av dem selv........