Å speile seg i andre

Jeg vet at det ikke er bra når man speiler sitt indre med andres ytre. Likevel gjør jeg og de fleste andre det. Det er vel fordi det eneste man kan se av andre er deres yttre og derav deres gjerninger. Det vil si at for å vise hvem man er må man vise det gjennom gjerninger. Det betyr også at man kan pynte på seg selv ved å være mer slik man ønsker å være uten egentlig å forandre seg. Dette vil igjen føre til at det kan være vanskelig å være sitt fullle jeg, sammen med dem man er blitt kjent med når man hadde fasaden oppe. Det trenger ikke være så store ting man skjuler heller, og alikevel kan det gjøre ting vanskelig.

Kommer man noen gang til å slutte å speile seg i andre etter som man blir eldre? Kanskje til en vis grad? Det er vel kanskje en måte å forbedre seg selv på litt etter litt. Kanskje det er fordi de fleste mennesker ønsker å bli bedre i forhold til dem de omgåes med. Det vil si at de som har en omgangskrets som er gode, og som gjør gode gjerninger også vil strekke seg etter dette. Mens de som er i de motsatte omgangskretser, vil strekke seg etter å bli mer voldelige fordi det er det som blir sett på som det gode.

Kanskje speilingen i andre aldrig vil at helt slutt, men at man blir mer klar over at man speiler seg i andre.