Rasjonalisering av følelser

Hvorfor er det slik at rasjonalisering ikke alltid kan vinne over følelser som mistanke og frykt?

Noen ganger når man føler frykt kan man tenke rasjonelt og på den måten klare å bli kvitt frykten eller iallfall dempe den. Det samme opplever jeg at gjelder mistanke, men det er ikke slik at man alltid klarer det. Hverken for frykt eller mistanke. Så hva er grunnen til dette? Uavhengig om det er frykt eller mistanke som disse sammenligningene skjer innenfor kan mengden eller snarere styrken på følelsen være lik, men i det ene tilfellet klarer man å rasjonalisere frykten eller mistanken, men i det andre tilfellet ikke. Dette betyr at det må være en annen faktor som spiller inn, men hvilken kan det være? Er det rasjonaliseringsargumentene som spiller inn? At man i noen tilfeller klarer å komme opp med bedre argumenter til det man mistenker eller frykter? Det er for meg det som lyder mest riktig av de alternativene jeg har kommet opp med.

Grunnen til dette er at et rasjonaliseringsargument spiller på fornuften. Det man innerst inne opplever er riktig, men som man på grunn av frykten eller mistanken mister kontakten med. Derfor trenger man å argumentere med seg selv eller at noen andre hjelper en til å finne de argumentene som veier tyngre enn følelsen av frykt eller mistanke. Men hva gjør man så i de tilfellene der man ikke har noen klar oppfatning av hva man mener er riktig? Hva er det som vinner da? Den rasjonelle tanken, fornuften, eller følelsene?

Dette er noe jeg ikke helt klarer å snu hjernecellene rundt så det får jeg reflektere litt mer over før jeg kommer med noen tanker om det.